«Ingen veit kva som skjer i Gaza no» står det på forsiden av NRK.no i skrivende stund; nettstedet er det mest brukte i Norge av alle nettsteder som har krav om publisering på nynorsk. Bokmål og nynorsk brukes side om side overalt på nettstedet. Artikler er kun tilgjengelig på bokmål eller nynorsk, aldri begge.

Er dette i tråd med universell utforming?

Hvis vi ser bort fra at NRK.no ikke markerer nynorsk innhold programmatisk (et mulig brudd på WCAG 2.0 § 3.1.2), er det ingenting i WCAG-reglene som tilsier at dette er et problem. Det er ingenting i den ferske Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven (DTL) som problematiserer det å blande to forskjellige skriftspråk sammen, eller å kun tilby deler av innholdet på ett men ikke det andre.

Det er kanskje ikke så rart – dette fenomenet er særnorsk.

Jeg kommer ikke på noen andre land hvor man blander to skriftspråk om hverandre slik vi gjør i Norge – og attpåtil gjør vi det for samme språk.

Hundrevis av millioner av mennesker bruker én og samme skriftform av arabisk. Engelsktalende har alle sin lokal vri på språket, men ingen av dem blander forskjellige skriveformer av engelsk sammen. En rekke land har flere offisielle språk, men disse blandes aldri sammen slik vi gjør med nynorsk og bokmål.

5 millioner nordmenn trenger, av en eller annen grunn, to forskjellige skriftspråk for samme språk og mener det offentlige skal blande disse sammen i en og samme suppe.

Det var kanskje en lur idé i 1980 da disse forskriftene ble vedtatt, men sett i lys av DTL og ikke minst hvordan demografien i Norge har utviklet seg siden den gang, er jeg nødt til å spørre hvorvidt ånden til arbeidet rundt universell utforming nå ivaretas.

Norskprøven som kreves bestått av innvandrere må kun tas på bokmål eller nynorsk – ikke begge. De aller fleste innvandrere kommer derfor inn i samfunnet uten å kunne nynorsk. Til tross for krav på den norske skolen, er heller ikke de fleste nordmenn spesielt sterke i skriftlig nynorsk.

Hvordan er det da universelt utformet å presentere to forskjellige norske skrivemåter side om side på en nettside, som om det er en selvfølge at brukeren kan begge? Selv om mange nordmenn klarer å lese svensk eller dansk, ville man vel ikke funnet på å føre brukeren mellom norske, svenske og danske artikler om hverandre?

Nytte foran kost?

Grunnen til at offentlige virksomheter ikke kreves å ha absolutt alt tilgjengelig på både nynorsk og bokmål er fordi dette ikke vil være særlig kostnadseffektivt, og er antageligvis ikke praktisk gjennomførbart. (En del offentlige virksomheter når ikke 25 %-målet selv om det er lovpålagt.) Det er altså praktiske årsaker til at man ikke har en 1:1 likestilling mellom målformene, slik man helst skulle forventet.

DTL og universell utforming er grunnleggende upraktisk for dem som må produsere nettsteder – det innebærer en rekke krav til ting man ellers hadde latt være å gjøre, bare for å bistå en liten brøkdel av befolkningen. En del av kravene kommer alle til gode, mens noen er spesifikt for mennesker med nedsatte funksjonsevner.

Universell utforming er ikke kostnadseffektivt – man skal likevel gjøre det for å gjøre samfunnet tilgjengelig for alle. Dette prinsippet ser ut til å ha falt helt ut når det gjelder en teoretisk sidestilling av de to norske målformene.

Universell utforming skal ikke være noe man gjør når det passer seg, det er en prinsipiell holdning til hvordan man skal behandle folket under ett, og tilby like muligheter for – også innvandrere som ikke forstår nynorsk og aldri er blitt forventet å kunne det.

Offentlige nettsteder bør av den grunn, etter min mening, forventes å skille mellom bokmål og nynorsk helt og presentere disse hver for seg – altså tilby alt innhold på begge målformer.

Eller så må man droppe kravet til en av målformene.

Men det er en annen debatt.

Hvis du brenner for universell utforming bør du forresten melde deg på Tilgjengelighetsdagen, som arrangeres 6. november. Paneldiskusjonen mot slutten av dagen kan kanskje gi noen svar på temaet norsk språk og universell utforming.