De største syndene i PIM-prosjekter

I innsiktsarbeidet, så vel som gjennom utviklingsarbeidet, og i den påfølgende organisatoriske og operasjonelle implementeringen, så tas det ofte alt for lett på oppgavene.

Prosjektene kommer ofte for kort når det kommer til å; definere problemer, finne gode løsninger på problemene, sikre ressurser og oppslutning, m.m.

Resultatet er prosjekter som sprekker på tid og kost, med tekniske løsninger og operasjonell implementering som ikke tilfredsstiller forretningskravene... og som på toppen av det hele har kort levetid og høy grad av teknisk gjeld. Det man sitter igjen med er investeringer som gir dårlig avkastning og som støtter dårlig opp under virksomhetens overordnede mål og prioriteringer.

Dessverre så deler disse prosjektene mange av de samme syndene, som alle kunne vært unngått. De mest vanlige er:

• Man «smir» en for begrenset modell mens jernet er varmt i den tro at man enkelt kan videreutvikle senere – med det resultat at framtidige innovasjonsmuligheter enten går uoppdaget eller vanskelig lar seg realisere.
  
  
• Man erstatter den menneskelige x-faktoren med dum maskin-intelligens, i den tro at det vil føre til høyere effektivitet og kvalitet – med det resultat at men ender opp med en for rigid modell med betydelig konsekvenser for forretningskritisk fleksibilitet og avvikshåndtering.
  
  
• Man har en for stor tiltro til teknologiens iboende evner til å på egenhånd stake ut den rette strategiske kursen for organisatorisk implementering og systemutnyttelse – med det resultat at man får lavere avkastning på PIM-investeringen.
  
  
• Man overvurderer prosjektgruppens evner i forhold til både problemforståelse og i det å sikre nødvendig oppslutning og bidrag fra andre interessenter ved behov – med det resultat at man ikke lykkes levere på de systembehov man har, i tillegg til at man sprekker på både tid og kost, og at man får mye organisatorisk støy på toppen av det hele.
  
  
• Man undervurderer behovet for omfattende og tydelig ansvarliggjøring av nøkkelpersoner, både; før, under og etter leveransen – med det resultat at den tekniske løsningen passer dårlig med alt fra systemtekniske behov til organisasjonens totale evne og vilje til å utnytte dens muligheter.
  
  
• Man undervurderer kompleksiteten i skreddersøm og forsøker med det å tilpasse PIM-løsningen til formål den ikke var designet for, da som regel i samband med en nikkedukke av en leverandør som er for «eager to please» og for lite «hard loving» - med det resultat at man ender opp med et prosjekt som sprekker på både tid og kost, og som i tillegg byr på dårlige løsninger med kort levetid og høy grad av teknisk gjeld.
  
  
• Man overvurderer, og baserer seg for mye på, produktleverandørers evne og vilje til å bidra i produktberikelsen. I dette undervurderer man samtidig det påfølgende behovet for; kvalitetssikring, oppfølging, redigering, egen merberikelse, m.m. – med det resultat at man både sitter med for lite dedikerte ressurser til å utnytte systemet fullt ut, og at man får for lite utbytte på de innsatsfaktorene man har.
  
  
• Man designer en PIM-sentrisk løsning som i liten grad ivaretar helhetlig prosessflyt på tvers av tekniske og menneskelige økosystemer, og da spesielt sett opp mot «mester-slave»-problematikk – med det resultat at man får friksjon som leder til; ineffektivitet, mangelfulle data, dårlig datakvalitet, dårlig systemutnyttelse, m.m.
  
  
• Man har tatt for lett på innsiktsarbeidet og involvering av interessenter – som er hovedkilden til alle ovennevnte problemer

Det er fint mulig å styre unna syndene og oppnå suksess med PIM-investeringen. I den kommende tiden vil jeg skrive en serie med artikler som dykker ned i materien over. Her vil jeg ta for meg; årsakene, problemene, konsekvensene og løsningene.